Abu Dhabi

Titt tei. Nå sitter jeg i Abu Dhabi og venter på flyet til Frankfurt som skal gå om 11 timer. Heldigvis greide vi å hente inn litt tid på veien fra Nepal også, slik at jeg fikk 30 min ekstra her. Flyplassen er et herlig sted, det er noen cafeer, og en bar som heter "Piano Bar". Så kan man sove i noen stoler. Det tenker jeg å gjøre om en time eller når pcen min går tom for strøm. I tillegg roper de opp hvert eneste fly som går herfra. Med andre ord er det en konstant strøm av "passangers are requested to please proceed to gate blablabla." (ja jeg vet det skrives passEngers men jeg syntes det var så morsomt at jeg lot det stå, ok?)
Som dere sikkert har gjettet, jeg storkoser meg i Arabia.

Fred ut fra Abu Ghr...Dhabi mener jeg.

Folkets frigjøringshær

Heisann.
I dagt har jeg truffet kamerat Kiran, som er i sentralkomiteen og den skarpeste kritikeren av maoistenes taktiske linje. Denne posten skal imidlertid handle om min korte samtale med hans sikkerhetsvakt, som var en tidligere soldat fra PLA, eller folkets frigjøringshær, som det heter på norsk.
Stian: So what's up. Are you from the PLA?
PLA: Yessir.
Så snakket vi litt til, og det kom fram at han hadde kjempet i fem år, vært i fengsel, men nå jobbet med sikkerheten til Kiran. Han behandlet meg høflig, og vi hadde en god samtale på hans begrensede engelsk og min enda mer begrensede Nepali. Hadde jeg kunnet flytende Nepali derimot, kunne kanskje samtalen sett slik ut:
PLA: Så du er i partiet i Norge?
Stian: Jepp
PLA: Hvordan er det der, er det folkekrig eller hard klassekamp?
Stian: Det er ikke krig, men klassekampen er ganske hard. Av og til må vi gå på møter selv om vi har vært på jobb på dagtid. Noen ganger står vi også på stand. Det er hardt.
PLA: Shit, det tror jeg på. Det blir noe annet enn å drive geriljakrig som her i Nepal.
Stian: Ja vi pleide å drømme om å få drive geriljakrig. Lite mat, lite søvn, gevær fra 1. verdenskrig. Det hadde vært saker. Men neida, vi må holde oss i skinnet og dele ut løpesedler.
PLA: Har du blitt torturert av staten?
Stian: Nah, ikke egentlig, men vi har noe annet. Statens lånekasse. Det er nesten som det hemmelige politiet til kongen, bare at de jobber mest med brev og sånt.
PLA: Djeez, glad vi ikke har lånekasse her.
Stian: Ja dere er heldige sånn sett.

Rolpa

Jess, da er jeg i gang. Ble ikke så mye skriving her som jeg så for meg i starten, det skal sies. Men de to siste ukene har jeg vært på tur i Rolpa, kjerneområdet til maoistene. Der var det smått med internettforbindelse. I tillegg skriver jeg på norsk av den enkle grunn at jeg har funnet en cafe med trådløst internett. Velsigne. Turen til Rolpa var en høydare. Vi snakker her om et distrikt i vest-Nepal med rundt 200 000 innbyggere, som fikk sin første vei i 2001 fordi hæren trengte forsyninger i krigen mot maoistene. Det er bratte åssider så langt øyet kan se, og folk bor på de mest utrolige steder. På vei til Rolpa hadde jeg følge med Hamid, en lege fra Helselag til Nepal som jobber frivillig på Gorneti modellsykehus. I tillegg til Hari, som skulle fungere som tolk. Hamid er lege, fra Iran, men har bodd i Norge og Sverige, noe som medfører at han snakker en herlig miks av engelsk, norsk og svensk. I tillegg er han en munter gladgutt. Ikke ulik kaptein Haddock i Tin-tin faktisk.

Turen startet med en 14 timers busstur til Ghorai. Bussen var sykt full, og jeg priste meg lykkelig over at jeg hadde sete. Selv om jeg nesten måtte amputere knærne for å få plass.
Utover natten utspant følgende konversasjon seg:
Hari: I like the president of your country, Ahmadinejad, he stands up to the US.
Hamid: AHMADINEJAD? Killer, that man is. He is a bad man.
Hari: Yes, but sometime everyone is killer.
Hamid: Phah!
Hari: Even you are doctor, so if you give wrong medicine, people die. Then you are killer.
Hamid: HAHAHA! Yes, that is part of the butik.

Det ble ellers spist en god del ris på turen. I starten syntes jeg det var helt fint med ris, spinat og linsesuppe, men etter en stund, faktisk dag nr. 9 på tur for å være nøyaktig, var det brått stopp. Kroppen simpelthen nektet å spise mer ris. Dette medførte at jeg overlevde resten av turen på nudelsuppe, chowmein og energibars medbrakt fra Katmandu. Det funket forsåvidt helt greit.

Hjemturen brakte også noen gode erfaringer. Vi skulle ta jeep fra der veien sluttet til Sulichaur, hvor Katmandu-bussen gikk fra. Veiene i åsområdene er ikke akkurat paradis for oss med en smule latent høydeskrekk. Her er det veien til Sandessjøen ganger 10. Lengre ned, smalere vei, ikke noe autovern. Når gutten som skal kjøre i tillegg ser ut som han er 17 begynner jeg å få bange anelser. Men vi setter oss inn og kjører i vei. Etter rundt 30 minutter begynner dødsangsten såvidt å slippe taket, og jeg tenker "Dette kan jo bli en riktig så koselig kjøretur". Og i samme sekund (jeg tuller ikke, SAMME sekund) stopper bilen. Jeg tenker at "jaha, selvsagt", før jeg går ut for å se hva som skjer. Og bak bilen sitter en unggutt og tar ting ut av verktøykassa (som er en plastik jerrykanne med skjært hull i), han tar ut skiftenøkkel, skrujern, noe som kanskje er en viftereim og diverse koppnøkler, før han løfter den over hodet og dunker den i bakken. Javel, så blir vi her en stund, slutter jeg meg til. Men dette er bare forspillet til en enda merkeligere opplevelse. Nå tar nemlig en fyr med seg kassa litt bort fra bilen, og pisser i den. OK, tenker jeg, jeg ser symbolikken i det. Når ting går til helvete er det godt å få ut frustrasjonen. Men neida, han kommer tilbake, og tømmer hele innholdet i noe jeg får forklart er beholderen for bremseveske. Så gjentar sjåføren stuntet. Gjennom min begrensede nepali og deres engelsk får jeg forklart at det er null problem å bruke urin som bremseveske. Javel javel. Så kjører vi altså videre nedover fjellet. Kan noen med bilkunnskap opplyse meg; går dette an?
Om noe er tomt i motoren, er det bare å fylle opp med hva som helst?
Scheisse.
Følg med videre for eventuelle politiske oppdateringer.