Verdensbanken i Nepal

I Nepal går fredsprosessen sakte med sikkert fremover. Ulike grupper kjemper for kravene sine, for å kreve et mer rettferdig Nepal for fremtiden. Dette synes ikke Verdensbanken noe om. En japaner som jobber med Nepal i Verdensbanken sier blant annet:
"sustainable peace is not just about political accomodations" so far so good, jeg er helt enig!
men så begynner han å snakke om "peace trap":
"where it will be a great willingness to meet all sorts of special interests, demands leading to rollback of reforms - this will lead to fiscal weakness, policy incoherence and low growth."

Han advarer altså politikerne mot å imøtekomme "smale interesser". Her skal man altså være forsiktig med å oppfylle folkets krav om reform og rettferdighet. Her skal man istedet åpne alt opp for markedet og utenlandske kapitalister. Han forteller videre at det er lurt å ta "upopulære" avgjørelser jo før jo heller. Dette minner jo endel om sjokk terapien som ble brukt da Russland skulle komme inn i den kapitalistiske varmen etter murens fall. Som kjent gikk jo det rett til helvete, og levealderen gikk ned(!) i Russland på starten av 90-tallet. At det skal funke i Nepal er jo gitt. Om levealderen går ned spiller jo ingen rolle så lenge andre land kan ha fri tilgang til markedene i Nepal.

Så nå får vi bare håpe at Nepal ikke går i fredsfella og gjennomfører en politikk som kommer vanlige folk til gode, men istedet åpner opp alt slik at utenlandske kapitalister kan få sin del.

mandag

Jadda. Da var jeg tilbake på rommet.
Siden sist har jeg gjort forskjellig. Jeg presenterte på en konferanse for fredsforskere her på fredssenteret i Tromsø. Det var litt skummelt men gikk egentlig ganske bra. I helga var jeg i Oslo på landsstyremøte i LAG. Det var ikke skummel, og gikk også egentlig ganske bra.
I natt sov jeg tolv timer. Ni til ni. Det var finfint.
I dag har jeg vært på jobb og en liten tur på skolen. Så har jeg reparert en bukse.
Nå skal jeg på blårock.
Takk for meg.

Historien om hvordan 330ml kildevann fra Italia fant veien til San Cristóbal, Chiapas, Mexico.

(Denne teksten skrev jeg da jeg var på brigade i 2005, men jeg synes den er riktig fin, så jeg legger den ut her også)

fredag 24. juni 2005

Her om dagen var jeg på cafeen Italian Coffee House i byen San Cristobal Las Casas. En riktig fin cafe, med god kaffe og hyggelig betjening. Jeg satte meg ned for å skrive litt og slappe av siden det uansett var siesta i to timer. Siesta er den tiden på dagen da alt stenger og alle slapper av. Det vil si, kafeene stenger ikke. Jeg bestilte en americano, som er utblandet espresso, og en flaske vann. Midtveis i kaffen finner jeg ut at vannflasken, som er av merket San Benedetto, er importert. Og ikke nok med det, den er faktisk importert fra Italia. I utgangspunktet hores kanskje ikke dette saa oppsiktsvekkende ut i vaar globaliserte verden, men la oss forestille oss begivenhetenes gang. Stisn Bragtvedt
Kanskje tappes paa flaske i nerheten av Venezia, hvor selskapet som selger San Benedetto har sitt hovedkontor. Etter at vannet har blitt tappet paa flaske fraktes det fra tapperiet til Venezia, hvor lageret ligger. Ettersom Venezia ligger paa Italias ostkyst, innerst i Adriaterhavet, vil det nok vere mest hensiktsmessig aa ta land veien over til vestkysten. La oss for all enkelthets skyld forestille oss at vannet fraktes med lastebil til havnebyen Genoa. Vi forestiller videre at lastebilselskapet er opptatt av aa fremstaa som punktlige og effektive i en hard bransje, slik at de 350 kilometrene mellom Venezia og Genoa tilbakelegges uten avstikkere. Etter en stund paa lager i Genoa lastes containerne med vannflasker over paa et lasteskip med destinasjon Mexico. Etter aa ha kastet loss seiler skipet sorover langs ostkysten av Frankrike og Spania, foer det passerer Gibraltarstredet og legger ut paa den lange ferden over Atlanteren. 7915 kilometer senere ankommer skipet De forente mexicanske stater, nermere bestemt delstaten Yucatan. Her losser man flaskene med italiensk kildevann, leddsetning?. I Yucatan, etter et lite lageropphold, lastes flaskene over paa en lastebil og setter kursen mot bestemmelsesstedet, byen San Cristobal de Las Casas. Togtransport fra havet til Chiapas er ikke et alternativ, ettersom all nybygging av jernbane i Mexico stoppet opp etter et mislykket privatiseringsprosjekt paa tidlig 90-tall. Fra Mexico gulfen og til San Cristobal klatrer lastebilen i overkant av 2000 hoydemeter til det mexicanske hoylandet. I det lastebilen ankommer delstaten Chiapas blir veiene merkbart bedre. En av hovedgrunnene til dette er det store nerveret av militere, som trenger gode veier for rask og kostnadseffektiv troppetransport. Flaskene kommer etterhvert fram til San Cristobal og kafeen Italian coffee house. Etter avlastning legges flaskene paa kjoleren i paavente av en torst gringo som meg selv.
For dette har flasken tilbakelagt 10053 kilometer fra Venezia til San Cristobal. Altsaa litt over 1000 mil. Og dette er etter at jeg har lagt godviljen til. Folk som er gale nok til aa frakte vann fra Italia til Mexico er nok ogsaa istand til aa sende hele partiet om Rotterdam eller New York, og gjerne begge deler. Disse folkene har nok ogsaa diplomer fra Harvard eller BI, og kan med fine grafer forklare hvorfor det er lurt aa tappe vann paa flaske i Italia og sende det til en kafe i Mexico. De kunne kanskje sagt noe om hvordan markedets usynlige haand kan gjore alle til lags bare vi gir det hele litt tid, og slutter med dette stalinistiske maset om solidaritet. Jeg, paa den andre siden, har altfor faa vekttall i okonomi til aa skjonne hvorfor dette er lurt. Kan det vaere at frihandel rett og slett er en snedig plan for at de rike skal bli enda rikere, og boer jeg investere neste semesters studielaan i shipping eller flaskevann?

to bilder av vann i Mexico

Til kongen.
Harald, hva er det som skjer med landet ditt?Er det lurt at en avis som VG skal kunne styre hvem som skal være leder i LO?Jeg vet ikke men VG virker på meg som en drittavis hva mener du om det, Harald, jeg mener, leser du VG noengang?Jeg leser det egentlig ganske sjelden, jeg ser mest på overskriftene, eller bildene.Nei jeg vet da faen. Hva skal vi gjøre med folket Harald? Folket stemmer frp. Nå er ikke jeg noen ekspert på frp men de virker jo mellom oss sagt som en gjeng bygdetullinger? Men det er klart vi kan jo ikke la muslimene komme og ta ytringsfriheten, nei det ikke det jeg sier. Gaarder kritiserte Israel det gikk jo heller ikke så bra. Husker du det Harald? Hva tenkte du om det? Jeg syntes det var litt kjipt at Jostein Gaarder skulle bli kalt rasist mens Israel bombet alle de barna og bygget den muren og lagde atomvåpen og puttet Mordechai Vanunu i fengsel fordi han fortalte verden om det. Jeg tror kanskje jeg synes Israel er litt kjipe men det skal man jo ikke si for da er man jo antisemitt. oioi det er så mye man må huske på, jeg greier ikke alltid å huske på alt. Jeg har en sånn almanakk greie men jeg gidder liksom aldri å skrive ned ting der. Jeg er kanskje en slapping, kanskje det er sånn at slike som meg bare kommer til å drive dank om det blir sekstimersdag og jeg trenger å ha en jobb i åtte timer hver dag for ellers kommer jeg til å få psykiske problemer og leve et meningsløst liV? Nei jeg er ikke sikker, men jeg vet at jeg liker bedre å ha fri enn å jobbe. Hva tror du Harald? Jeg husker du sa på tv at du skulle jobbe til du døde og ikke pensjonere deg. Det syntes jeg hørtes litt kjipt ut, jobbe til du dauer liksom, da er det ikke sekstimersdag akkurat.
Hilsen stian

Den gamle mannen og fylla

I går var jeg ute og tok noen øl.
Og i dag våknet jeg klokka åtte. Ikke slik at jeg kunne snu meg over og sove videre, men lys våken! Dette har skjedd oftere og oftere i det siste. I gjennomsnitt står jeg opp tidligere i helgene enn på ukedagene. En regelrett skremmende utvikling. Kan noen forklare meg hvorfor dette skjer? Hvorfor våkner jeg sykt tidlig når jeg har tatt noen øl dagen før?
Fins det botemiddel mot dette uvesenet? Kjerringråd?

Fred ut.

Hopping for ungdomshuset og en bedre verden

I går, tirsdag, hoppet jeg sammen med tyve ungdommer i Tromsø sentrum i solidaritet med ungdom i København sin kamp for ungdomshus. Jeg hoppet ikke fordi jeg synes det er fint at ungdom kaster molotov coctail på politiet, men fordi jeg mener at byer bør ha ungdomshus. I en by fins det alltid et sentrum. Og i sentrum oppholder folk seg. Der hvor mye folk oppholder seg, er det penger å tjene. Dette har ført til at tomter i bykjerner er ekstremt dyre, og at det meste man kan foreta seg i sentrum koster penger. Det er i lys av denne utviklingen det blir desto viktigere å ha et ungdomshus, som et sted fritt for kommersielle interesser. Hvor man har øvingslokale for band, teaterverksted, cafe, kontoret for frivillige organisasjoner, og andre ting som ungdom trenger. Det er derfor med skuffelse jeg registrerer at ungdomshuset i Køben er revet, til fordel for en kristen sekt som er så fornøyde med seg selv og seieren over de "demonbesatte" ungdommene i Køben, at de nå skal starte kampen mot homofili med full styrke. Så på en måte kan man si det er triste tider for demokratiet og den politiske aktivismen. På den andre siden er det oppløftende at folk over hele verden har organisert aksjoner til sympati for ungdomshuset. For dette handler om mer om retten til et hus i København sentrum. Dette handler om retten til å ha en oase av idealisme, frivillighet og kultur fritt fra markedets usynlige hånd. Og den kampen er ikke over, ikke på langt nær. Og ikke nok med det, på mange områder går den så det suser!
Wikipedia prosjektet har vist at mennesker, ved å yte etter evne å motta etter behov, kan skape et mye bedre leksikon en markedet kan gjennom tilbud, etterspørsel og profittjag. Wikipedia er laget på dugnad, og er mer oppdatert enn alle andre leksikon. Og blir stadig bedre etter som fler og fler slutter seg til den global dugnaden.
Utviklingen av Linux, og annen freeware viser at man gjennom dugnad har skapt bedre datasystemer enn de tunge private aktørene som microsoft. Kildekoden til linux er fri, slik at alle kan forandre og forbedre programmet. Og best av alt, alt er gratis!
Musikk og filmindustrien er også på defensiven mot fildelingen, og til tross for patetiske og bakstreverske kampanjer som "piracy kills music" går det mot slutten for de store selskapene. Dette er ikke fordi folk vil ta penger fra musikerne, eller fordi de liker å stjele. Det er tvertimot fordi markedskreftene og kapitalismen selv har skapt så gode dataprogrammer og muligheter for informasjonsoverføring, at industrien har blitt overflødig. Forhåpentligvis fører dette til at vi kan bevege oss mot et samfunn hvor kunstnere kan leve av musikken sin i form av kunstnerlønn og konserter, uten at store plateselskap skal være et snyltende mellomledd som sørger for at aksjeeiere kan høste store gevinster.

Med andre ord, fremtiden er fantastisk (og trådløs)!