Historien om hvordan 330ml kildevann fra Italia fant veien til San Cristóbal, Chiapas, Mexico.

(Denne teksten skrev jeg da jeg var på brigade i 2005, men jeg synes den er riktig fin, så jeg legger den ut her også)

fredag 24. juni 2005

Her om dagen var jeg på cafeen Italian Coffee House i byen San Cristobal Las Casas. En riktig fin cafe, med god kaffe og hyggelig betjening. Jeg satte meg ned for å skrive litt og slappe av siden det uansett var siesta i to timer. Siesta er den tiden på dagen da alt stenger og alle slapper av. Det vil si, kafeene stenger ikke. Jeg bestilte en americano, som er utblandet espresso, og en flaske vann. Midtveis i kaffen finner jeg ut at vannflasken, som er av merket San Benedetto, er importert. Og ikke nok med det, den er faktisk importert fra Italia. I utgangspunktet hores kanskje ikke dette saa oppsiktsvekkende ut i vaar globaliserte verden, men la oss forestille oss begivenhetenes gang. Stisn Bragtvedt
Kanskje tappes paa flaske i nerheten av Venezia, hvor selskapet som selger San Benedetto har sitt hovedkontor. Etter at vannet har blitt tappet paa flaske fraktes det fra tapperiet til Venezia, hvor lageret ligger. Ettersom Venezia ligger paa Italias ostkyst, innerst i Adriaterhavet, vil det nok vere mest hensiktsmessig aa ta land veien over til vestkysten. La oss for all enkelthets skyld forestille oss at vannet fraktes med lastebil til havnebyen Genoa. Vi forestiller videre at lastebilselskapet er opptatt av aa fremstaa som punktlige og effektive i en hard bransje, slik at de 350 kilometrene mellom Venezia og Genoa tilbakelegges uten avstikkere. Etter en stund paa lager i Genoa lastes containerne med vannflasker over paa et lasteskip med destinasjon Mexico. Etter aa ha kastet loss seiler skipet sorover langs ostkysten av Frankrike og Spania, foer det passerer Gibraltarstredet og legger ut paa den lange ferden over Atlanteren. 7915 kilometer senere ankommer skipet De forente mexicanske stater, nermere bestemt delstaten Yucatan. Her losser man flaskene med italiensk kildevann, leddsetning?. I Yucatan, etter et lite lageropphold, lastes flaskene over paa en lastebil og setter kursen mot bestemmelsesstedet, byen San Cristobal de Las Casas. Togtransport fra havet til Chiapas er ikke et alternativ, ettersom all nybygging av jernbane i Mexico stoppet opp etter et mislykket privatiseringsprosjekt paa tidlig 90-tall. Fra Mexico gulfen og til San Cristobal klatrer lastebilen i overkant av 2000 hoydemeter til det mexicanske hoylandet. I det lastebilen ankommer delstaten Chiapas blir veiene merkbart bedre. En av hovedgrunnene til dette er det store nerveret av militere, som trenger gode veier for rask og kostnadseffektiv troppetransport. Flaskene kommer etterhvert fram til San Cristobal og kafeen Italian coffee house. Etter avlastning legges flaskene paa kjoleren i paavente av en torst gringo som meg selv.
For dette har flasken tilbakelagt 10053 kilometer fra Venezia til San Cristobal. Altsaa litt over 1000 mil. Og dette er etter at jeg har lagt godviljen til. Folk som er gale nok til aa frakte vann fra Italia til Mexico er nok ogsaa istand til aa sende hele partiet om Rotterdam eller New York, og gjerne begge deler. Disse folkene har nok ogsaa diplomer fra Harvard eller BI, og kan med fine grafer forklare hvorfor det er lurt aa tappe vann paa flaske i Italia og sende det til en kafe i Mexico. De kunne kanskje sagt noe om hvordan markedets usynlige haand kan gjore alle til lags bare vi gir det hele litt tid, og slutter med dette stalinistiske maset om solidaritet. Jeg, paa den andre siden, har altfor faa vekttall i okonomi til aa skjonne hvorfor dette er lurt. Kan det vaere at frihandel rett og slett er en snedig plan for at de rike skal bli enda rikere, og boer jeg investere neste semesters studielaan i shipping eller flaskevann?