Abu Dhabi

Titt tei. Nå sitter jeg i Abu Dhabi og venter på flyet til Frankfurt som skal gå om 11 timer. Heldigvis greide vi å hente inn litt tid på veien fra Nepal også, slik at jeg fikk 30 min ekstra her. Flyplassen er et herlig sted, det er noen cafeer, og en bar som heter "Piano Bar". Så kan man sove i noen stoler. Det tenker jeg å gjøre om en time eller når pcen min går tom for strøm. I tillegg roper de opp hvert eneste fly som går herfra. Med andre ord er det en konstant strøm av "passangers are requested to please proceed to gate blablabla." (ja jeg vet det skrives passEngers men jeg syntes det var så morsomt at jeg lot det stå, ok?)
Som dere sikkert har gjettet, jeg storkoser meg i Arabia.

Fred ut fra Abu Ghr...Dhabi mener jeg.

Folkets frigjøringshær

Heisann.
I dagt har jeg truffet kamerat Kiran, som er i sentralkomiteen og den skarpeste kritikeren av maoistenes taktiske linje. Denne posten skal imidlertid handle om min korte samtale med hans sikkerhetsvakt, som var en tidligere soldat fra PLA, eller folkets frigjøringshær, som det heter på norsk.
Stian: So what's up. Are you from the PLA?
PLA: Yessir.
Så snakket vi litt til, og det kom fram at han hadde kjempet i fem år, vært i fengsel, men nå jobbet med sikkerheten til Kiran. Han behandlet meg høflig, og vi hadde en god samtale på hans begrensede engelsk og min enda mer begrensede Nepali. Hadde jeg kunnet flytende Nepali derimot, kunne kanskje samtalen sett slik ut:
PLA: Så du er i partiet i Norge?
Stian: Jepp
PLA: Hvordan er det der, er det folkekrig eller hard klassekamp?
Stian: Det er ikke krig, men klassekampen er ganske hard. Av og til må vi gå på møter selv om vi har vært på jobb på dagtid. Noen ganger står vi også på stand. Det er hardt.
PLA: Shit, det tror jeg på. Det blir noe annet enn å drive geriljakrig som her i Nepal.
Stian: Ja vi pleide å drømme om å få drive geriljakrig. Lite mat, lite søvn, gevær fra 1. verdenskrig. Det hadde vært saker. Men neida, vi må holde oss i skinnet og dele ut løpesedler.
PLA: Har du blitt torturert av staten?
Stian: Nah, ikke egentlig, men vi har noe annet. Statens lånekasse. Det er nesten som det hemmelige politiet til kongen, bare at de jobber mest med brev og sånt.
PLA: Djeez, glad vi ikke har lånekasse her.
Stian: Ja dere er heldige sånn sett.

Rolpa

Jess, da er jeg i gang. Ble ikke så mye skriving her som jeg så for meg i starten, det skal sies. Men de to siste ukene har jeg vært på tur i Rolpa, kjerneområdet til maoistene. Der var det smått med internettforbindelse. I tillegg skriver jeg på norsk av den enkle grunn at jeg har funnet en cafe med trådløst internett. Velsigne. Turen til Rolpa var en høydare. Vi snakker her om et distrikt i vest-Nepal med rundt 200 000 innbyggere, som fikk sin første vei i 2001 fordi hæren trengte forsyninger i krigen mot maoistene. Det er bratte åssider så langt øyet kan se, og folk bor på de mest utrolige steder. På vei til Rolpa hadde jeg følge med Hamid, en lege fra Helselag til Nepal som jobber frivillig på Gorneti modellsykehus. I tillegg til Hari, som skulle fungere som tolk. Hamid er lege, fra Iran, men har bodd i Norge og Sverige, noe som medfører at han snakker en herlig miks av engelsk, norsk og svensk. I tillegg er han en munter gladgutt. Ikke ulik kaptein Haddock i Tin-tin faktisk.

Turen startet med en 14 timers busstur til Ghorai. Bussen var sykt full, og jeg priste meg lykkelig over at jeg hadde sete. Selv om jeg nesten måtte amputere knærne for å få plass.
Utover natten utspant følgende konversasjon seg:
Hari: I like the president of your country, Ahmadinejad, he stands up to the US.
Hamid: AHMADINEJAD? Killer, that man is. He is a bad man.
Hari: Yes, but sometime everyone is killer.
Hamid: Phah!
Hari: Even you are doctor, so if you give wrong medicine, people die. Then you are killer.
Hamid: HAHAHA! Yes, that is part of the butik.

Det ble ellers spist en god del ris på turen. I starten syntes jeg det var helt fint med ris, spinat og linsesuppe, men etter en stund, faktisk dag nr. 9 på tur for å være nøyaktig, var det brått stopp. Kroppen simpelthen nektet å spise mer ris. Dette medførte at jeg overlevde resten av turen på nudelsuppe, chowmein og energibars medbrakt fra Katmandu. Det funket forsåvidt helt greit.

Hjemturen brakte også noen gode erfaringer. Vi skulle ta jeep fra der veien sluttet til Sulichaur, hvor Katmandu-bussen gikk fra. Veiene i åsområdene er ikke akkurat paradis for oss med en smule latent høydeskrekk. Her er det veien til Sandessjøen ganger 10. Lengre ned, smalere vei, ikke noe autovern. Når gutten som skal kjøre i tillegg ser ut som han er 17 begynner jeg å få bange anelser. Men vi setter oss inn og kjører i vei. Etter rundt 30 minutter begynner dødsangsten såvidt å slippe taket, og jeg tenker "Dette kan jo bli en riktig så koselig kjøretur". Og i samme sekund (jeg tuller ikke, SAMME sekund) stopper bilen. Jeg tenker at "jaha, selvsagt", før jeg går ut for å se hva som skjer. Og bak bilen sitter en unggutt og tar ting ut av verktøykassa (som er en plastik jerrykanne med skjært hull i), han tar ut skiftenøkkel, skrujern, noe som kanskje er en viftereim og diverse koppnøkler, før han løfter den over hodet og dunker den i bakken. Javel, så blir vi her en stund, slutter jeg meg til. Men dette er bare forspillet til en enda merkeligere opplevelse. Nå tar nemlig en fyr med seg kassa litt bort fra bilen, og pisser i den. OK, tenker jeg, jeg ser symbolikken i det. Når ting går til helvete er det godt å få ut frustrasjonen. Men neida, han kommer tilbake, og tømmer hele innholdet i noe jeg får forklart er beholderen for bremseveske. Så gjentar sjåføren stuntet. Gjennom min begrensede nepali og deres engelsk får jeg forklart at det er null problem å bruke urin som bremseveske. Javel javel. Så kjører vi altså videre nedover fjellet. Kan noen med bilkunnskap opplyse meg; går dette an?
Om noe er tomt i motoren, er det bare å fylle opp med hva som helst?
Scheisse.
Følg med videre for eventuelle politiske oppdateringer.

Back in Nepal!

Yes! You read it correctly. The blog is finally back where it belongs. In English and in Nepal.
Just arrived but stay tuned for updates on the situation.
Thamel is as noisy as ever of course.

Lal Salaam!

Søndag!

Søndag, søndag, søndag. Alltid ender man opp på en søndag. Det er mandag og lenge til helg. Det blir onsdag og midt i uka, det blir fredag og god stemmning og endelig blir det helg.
Men før du får summet deg har det altså blitt søndag. Dagen for ettertanke. Dagen der ingenting skjer, og man kan lese tegneserier og kose seg med god drikke. På søndager kan man også lese Dagsavisen fra gårdagen som man ikke fikk tid til å lese fordi man skulle bruke helgen til noe bra.
I den står det at man endelig, en gang for alle, har slått fast at snus er farlig, kreftfremkallende og dødelig. 300 000 norske snusere advares mot snus fra nå av. Det vises også til noen tall som rettferdiggjør den dramatiske forsiden. Here goes: I Sverige er snus årsak til omkring 20% av tilfellene av kreft i bukspyttkjertelen og spiserøret. I Norge får 800 personer hvert år en av disse krefttypene. Hvis vi tar tallene fra Sverige, 20%, vil det si at 160 personer i Norge som fikk en av disse kreftformene fikk det på grunn av snus. Det vil si at hvert år får 160 av 300 000 snusere i Norge kreft i bukspyttkjertelen eller spiserøret som følge av snusen. Det skulle bli om lag en halv promille? 0,05% av norske snusere får kreft som følge av snus hvert år?
Jeg har ikke peiling på fagfeltet, men dette høres ikke veldig dramatisk ut?
0,05%? Betyr dette at snus er livsfarlig, eller betyr dette at snus er litt farlig?
Opplysning mottas med takk!

Ferie, squash

Hurra, endelig ferie. Nå er det fri fram til jeg starter hos FN-sambandet øst 4. august.
Hva skal ferien brukes til spør du kanskje?
Jeg drar til Mosjøen 11. eller 12. juli, så Karlsøyfestivalen i slutten av måneden.
Håper på en fjelltur eller to, samt mange med til Karlsøy.

I dag har jeg spilt squash med Daniel og Børge, noe som var grønnjævlig tungt siden de begge er mye bedre enn meg.

De neste dagene går med til revolusjonær praksis i Tromsø!

Mitt intense hat mot reklame

Jeg hater reklame. Om jeg fikk bestemme var reklameindustrien det første jeg skulle tatt et oppgjør med. Hvorfor spør du kanskje? Reklame er nyttige opplysningsfilmer sier du kanskje?
Kanskje ville du ikke vite hva du skulle kjøpe om det ikke var for reklame?

Feil feil feil.

Hvorfor har vi reklame? Jo selvsagt fordi vi skal kjøpe mer ting. Det vet alle.
Men la oss tenke oss hvordan dette rent praktisk foregår.

Du går på jobb for å tjene penger som du kan bruke på å kjøpe ting.
Reklame gjør at du tror du må kjøpe mer ting.
Siden du trenger flere ting, må du jobbe mer.
Reklamemannen må også ha penger så han kan kjøpe ting.
Denne lønna kommer fra pengene de som lager ting bruker på reklame.
La oss si at jobben din er å lage frakker. Hver dag lager du en frakk.
Det tar 8 timer. Pengene du får for å jobbe 8 timer går med til en hel masse rart, men en god del går til å kjøpe ting du har blitt lurt til å tro at du trenger av reklamen.
Reklamemannen jobber også 8 timer. Han jobber 8 timer for å lure deg til å bruke mer ting.
Han skaper altså ikke NOE SOM HELST av nytteverdi, han er bare ute etter å få folk til å kjøpe ting. Dere jobber altså 8 timer hver, totalt 16 timer hver dag. Ut av dette kommer det en frakk, og du blir lurt til å jobbe mer for å kjøpe flere ting.

Det innlysende å gjøre ville være å samarbeide om frakken, slik at begge jobber 4 timer hver, og sluttresultatet blir en frakk. Reklamemannen driter i å gjøre den nytteløse jobben sin, og hjelper deg ut på fabrikken. Dere får begge mer fritid. OG dere slipper å se den idiotiske reklamen.
Men gjør vi det slik i dag? Nei.

Man skulle tro at i et samfunn som er på randen av enorme klimaendringer på grunn av overforbruk så ville dette være en lur måte å gjøre det på.
Man skulle tro at i et samfunn hvor alle vil ha mer fritid, så er det fornuftig å jobbe mindre.
Man kunne kanskje si at det ville være effektivt å sløyfe reklamen.
Politikere er jo gjerne glade i å effektivisere og rasjonalisere når det kommer til ting som helsetilbud og kollektivtransport, så hvorfor ikke fjerne alt nytteløst arbeid fra samfunnet?

Reklame, marketing, telemarketing, dørsalg. Bort! Vekk! Fjern!
Så kunne de hjelpe til med de arbeidsoppgavene som trengs å utføres.
Men neida, i stedet skal vi ha mer reklame.
Det skal være reklamefinansierte busstopp, reklame under fotball EM, reklame på gmail, reklame på facebook reklame overalt.

Fins det personer som vil slå et slag for reklamen? Stå fram, hvor enn dere er.
Jeg er vred.

Din guide til klimakrisen

Den globale oppvarmingen har kommet for å bli. I alle kanaler snakkes det om klimaforandringene. Vi må slå av lyset på badet, vi må slutte å bruke plastposer, vi må drikke økologisk kaffe og vi må ha dårlig samvittighet når vi tar fly. Hva er egentlig greia? Kommer jorda til å gå under og kakerlakkene ta over, eller er det bare krisemaksimering og propaganda? Les videre for din guide til klimamysteriet.

Klimaendringene
Innholdet av CO2 i atmosfæren har økt siden den industrielle revolusjon. Brenning av kull, olje og gass, for å få energi, førte til enorme økninger i produksjon og levestandard, samtidig som det førte til store utslipp av CO2. CO2 er en drivhusgass, som gjør at jorda beholder mer av varmen den mottar fra sola. I likhet med andre drivhusgasser som vanndamp og metan fins den naturlig på jorda. Forskjellen de siste 250 årene er at menneskelig aktivitet har ført til økte utslipp av CO2, slik at drivhuseffekten har blitt sterkere. Og med sterkere drivhuseffekt kommer varmere klima på jorda. FNs klimapanel består av flere tusen klimaforskere, som systematiserer det som gjøres av forskning på klima. I deres siste rapport fra 2007 slo de fast at det er overveiende sannsynlig at klimaendringene vi ser er resultatet av menneskelig aktivitet. Med andre ord, vi er så sikre som vi overhodet kan bli på at jorda blir varmere og at det skyldes våre utslipp av klimagasser som CO2.

Klimaforandringene er ikke et fremtidsscenario, men skjer rundt oss i dag. Havet stiger, isen smelter og det blir mer ekstremvær, tørke og flom. Siden CO2 holder seg i atmosfæren i lang tid er toget gått for å unngå klimaendringene fullstendig. Det regjeringen i Norge har satt seg som mål er å holde seg innenfor en oppvarming på 2 grader. Når vi vet at vi satte norsk rekord i CO2 utslipp i 2007, og stadig pumper opp mer olje og gass, kan det synes som om veien til drastiske CO2 kutt er lang. Men hvordan kan vi egentlig se for oss at samfunnet blir, når vi skal leve bærekraftig?

Å fortsette som før med små justeringer er ikke et alternativ om vi skal holde oss innenfor målet om pluss 2 grader. For å komme dit må vi nemlig kutte CO2 utslipp på verdensbasis med 50%. Men som FNs Human Development Report fra 2007 påpeker, vil dette gjøre det umulig for de fattige landene å bekjempe fattigdommen og få i gang selvstendig utvikling. I tillegg er det de utviklede landene som har stått for mesteparten av CO2 utslippene. Å nekte resten av verden å slippe ut CO2 siden vi har brukt opp kvoten på å bli rike vil bli vanskelig å argumentere for. Derfor er målsettingen at vesten skal kutte sine utslipp med 80%, mens det globale sør kutter sine utslipp med 20%. Med andre ord, det må kuttes, og det må kuttes så det monner.

I dag har vi muligheten til å handle, og valgene som blir gjort de neste 10 årene vil være avgjørende for hvordan klimaet vil utvikle seg i framtida. Noe av det første som må gjøres er å redusere avhengigheten av olje og gass. Alternative energikilder fins, som vindkraft, solcelleteknologi og bølgekraftverk. Felles for disse er imidlertid at de gir langt fra like mye energi som forbrenning av olje og gass. Det er nødvendig å samtidig redusere bruken av energi. Teknologi-forbedringer alene vil ikke være nok til å nå målet om 80% kutt i utslipp. Så hvilke forandringer i måten vi lever på må til om vi skal leve bærekraftig?

Kollektivtransport: Å bygge opp kollektivtransport drastisk vil kunne redusere utslipp fra biler og trailere i stor skala. For at folk skal velge buss og tog er det nødvendig med sterkt reduserte priser, slik at det blir et reelt alternativ. Gratis buss i rushtiden vil sammen med innføring av rushtidsavgift skape store endringer i måten folk reiser til og fra jobb på. Å ta bussen til jobben vil være en forandring til det bedre, siden man slipper å stå i bilkø, kan lese avisen og sparer penger i tillegg.

Byplanlegging: Byer hvor alt er sentralisert, med bilveier til forstedene er ut. Det som trengs er desentralisering hvor kulturtilbud og butikker er der folk bor. Dette vil redusere behovet for å flytte seg, og vi vil bruke mindre tid på å reise til og fra. Det er ingen vits å ta bussen i 20 minutter til Rema siden kjøpmannen på hjørnet har alt man trenger allikevel.

Forbrukerkulturen: Et samfunn som er avhengig av at folk skal kjøpe og kaste i et stadig høyere tempo er klart for skraphaugen. En reklamemann som kjører bil til jobb for å lage reklame for ting ingen trenger er unødvendig og miljøfiendtlig. Fjerning av reklame vil gjøre det unødvendig å finne seg selv gjennom shopping, og resurssene kan i stedet brukes på å lage klær som varer. Reklamens fremste oppgave er å få oss til å føle oss utilstrekkelige, slik at vi kjøper ting som gjør oss komplette. Mindre behov for ting vil også gjøre det mulig å jobbe mindre, slik at vi får mer fri.

Gjenbruk: En renessanse for reparasjon og gjenbruk! Å reparere ting vil komme stort tilbake, og gjenbruk av klær og elektriske artikler vil slippe ut mindre CO2 enn å lage nye ting. Det blir mindre emballasje, plast og annet tullball som følger med nye produkter. Å gå til skredderen for å reparere klær blir vanligere og billigere enn å kjøpe nye.

Flyreiser: Flyreiser står for store klimagassutslipp og må reduseres. Men noe alternativ til fly for å komme seg raskt til Paris eller Kualalumpur fins enda ikke. Ideer kan være gjeninnføringen av luftskip, eller simpelthen mer ferie slik at vi kan bruke tog og båt.

Oljestopp: Norge må slutte å hente opp olje og gass. Dette vil bety mindre penger i oljefondet, og drastiske reduksjoner i CO2 utslipp. I stedet for å investere oljefondet der det gir høyest avkastning på kort sikt, kan vi bruke det til å forske på smarte løsninger innen vindkraft, solcelleteknologi eller bølgekraftverk.

Med andre ord, grunnleggende forandringer i måten vi organiserer samfunnet må til om vi skal greie å begrense klimaendringene. Det betyr ikke at disse forandringene kommer til å bli til det verre. Tvert i mot kan vi forestille oss et bedre samfunn som også tar hensyn til det økologiske aspektet. Og for å til slutt sitere Science-fiction entusiasten Jon Bing: “Det er først når vi ser for oss et bærekraftig samfunn vi har lyst til å leve i at ting vil begynne å skje. Og da vil de skje veldig fort.”