Rolpa

Jess, da er jeg i gang. Ble ikke så mye skriving her som jeg så for meg i starten, det skal sies. Men de to siste ukene har jeg vært på tur i Rolpa, kjerneområdet til maoistene. Der var det smått med internettforbindelse. I tillegg skriver jeg på norsk av den enkle grunn at jeg har funnet en cafe med trådløst internett. Velsigne. Turen til Rolpa var en høydare. Vi snakker her om et distrikt i vest-Nepal med rundt 200 000 innbyggere, som fikk sin første vei i 2001 fordi hæren trengte forsyninger i krigen mot maoistene. Det er bratte åssider så langt øyet kan se, og folk bor på de mest utrolige steder. På vei til Rolpa hadde jeg følge med Hamid, en lege fra Helselag til Nepal som jobber frivillig på Gorneti modellsykehus. I tillegg til Hari, som skulle fungere som tolk. Hamid er lege, fra Iran, men har bodd i Norge og Sverige, noe som medfører at han snakker en herlig miks av engelsk, norsk og svensk. I tillegg er han en munter gladgutt. Ikke ulik kaptein Haddock i Tin-tin faktisk.

Turen startet med en 14 timers busstur til Ghorai. Bussen var sykt full, og jeg priste meg lykkelig over at jeg hadde sete. Selv om jeg nesten måtte amputere knærne for å få plass.
Utover natten utspant følgende konversasjon seg:
Hari: I like the president of your country, Ahmadinejad, he stands up to the US.
Hamid: AHMADINEJAD? Killer, that man is. He is a bad man.
Hari: Yes, but sometime everyone is killer.
Hamid: Phah!
Hari: Even you are doctor, so if you give wrong medicine, people die. Then you are killer.
Hamid: HAHAHA! Yes, that is part of the butik.

Det ble ellers spist en god del ris på turen. I starten syntes jeg det var helt fint med ris, spinat og linsesuppe, men etter en stund, faktisk dag nr. 9 på tur for å være nøyaktig, var det brått stopp. Kroppen simpelthen nektet å spise mer ris. Dette medførte at jeg overlevde resten av turen på nudelsuppe, chowmein og energibars medbrakt fra Katmandu. Det funket forsåvidt helt greit.

Hjemturen brakte også noen gode erfaringer. Vi skulle ta jeep fra der veien sluttet til Sulichaur, hvor Katmandu-bussen gikk fra. Veiene i åsområdene er ikke akkurat paradis for oss med en smule latent høydeskrekk. Her er det veien til Sandessjøen ganger 10. Lengre ned, smalere vei, ikke noe autovern. Når gutten som skal kjøre i tillegg ser ut som han er 17 begynner jeg å få bange anelser. Men vi setter oss inn og kjører i vei. Etter rundt 30 minutter begynner dødsangsten såvidt å slippe taket, og jeg tenker "Dette kan jo bli en riktig så koselig kjøretur". Og i samme sekund (jeg tuller ikke, SAMME sekund) stopper bilen. Jeg tenker at "jaha, selvsagt", før jeg går ut for å se hva som skjer. Og bak bilen sitter en unggutt og tar ting ut av verktøykassa (som er en plastik jerrykanne med skjært hull i), han tar ut skiftenøkkel, skrujern, noe som kanskje er en viftereim og diverse koppnøkler, før han løfter den over hodet og dunker den i bakken. Javel, så blir vi her en stund, slutter jeg meg til. Men dette er bare forspillet til en enda merkeligere opplevelse. Nå tar nemlig en fyr med seg kassa litt bort fra bilen, og pisser i den. OK, tenker jeg, jeg ser symbolikken i det. Når ting går til helvete er det godt å få ut frustrasjonen. Men neida, han kommer tilbake, og tømmer hele innholdet i noe jeg får forklart er beholderen for bremseveske. Så gjentar sjåføren stuntet. Gjennom min begrensede nepali og deres engelsk får jeg forklart at det er null problem å bruke urin som bremseveske. Javel javel. Så kjører vi altså videre nedover fjellet. Kan noen med bilkunnskap opplyse meg; går dette an?
Om noe er tomt i motoren, er det bare å fylle opp med hva som helst?
Scheisse.
Følg med videre for eventuelle politiske oppdateringer.